Table of Contents

  • Våren 2011 inviterte Kunnskapsdepartementet ulike norske aktører til å komme med innspill til departementets sektorprogram i forbindelse med det norske formannskapet i Nordisk ministerråd 2012. Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif-komiteen) så dette som en god mulighet til å løfte frem de utfordringer de nordiske land har når det gjelder kjønnsbalanse i forskning, og tok kontakt med departementet. Samlet sett er Norden kjent for å ha kommet langt når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn. Til tross for dette er 80 prosent av professorene i Norden fortsatt menn. Sammenlignet med EU27 ligger dette på gjennomsnittet, men vi i Kif-komiteen mener Norden bør sette seg som mål å være bedre enn dette. Det norske formannskapet besluttet å rette oppmerksomheten mot hva som kan fremme kjønnsbalanse i forskning i Norden. Resultatet ble foreliggende rapport og Kunnskapsdepartementets ekspertseminar som ble avholdt 22.–23. november 2012. I dag finnes det ikke en samnordisk politikk eller samordnede initiativer når det gjelder kjønnsbalanse i forskning. I denne rapporten kommer vi med en rekke handlings- og policyrettede anbefalinger. Vi oppfordrer Sverige til å fortsette dette arbeidet under sin formannskapsperiode i 2013.

  • Norden presenteres ofte som et “likestillingsparadis”, men kjønnsbalansen blant forskerne i akademia er ikke stort annerledes enn i andre land i Europa. Rundt 80 prosent av professorene i Norden er menn. Mange fag innen akademia er svært kjønnsdelte. Likestillingsutviklingen på dette feltet er langsom – og står i perioder helt stille.

  • Det nordiske forskersamfunnet er fortsatt mannsdominert på toppnivået, og situasjonen er ikke spesielt annerledes sammenlignet med andre europeiske land. Til tross for at kvinner tilhører majoriteten blant dem som har avlagt eksamen på masternivå, og at det er tilnærmet kjønnsbalanse blant dem som har avlagt doktorgrad, har akademia ikke den forventete kvinneandelen på toppstillingsnivået, dvs. blant professorene.

  • I et internasjonalt perspektiv kjennetegnes de nordiske landene av et forholdsvis tidlig engasjement i likestillingsspørsmål, både generelt og i utdannings- og forskningspolitikken. Siden 1980-tallet har det vært iverksatt en rekke ulike tiltak i Norden som har hatt som formål å forbedre kjønnsbalansen i akademia. Likestillingstiltakene har vært gjennomført innenfor utdannings- og forskningssektorene, i nasjonale forskningsråd samt ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Tiltakene har vært rettet mot å forbedre kjønnsbalansen i et fagområde, på et stillingsnivå, en institusjon eller i akademia og forskningssektoren mer generelt.

  • I dag er det forsknings- og universitetspolitiske landskapet preget av et stort forandringspress. Blant de nye utfordringene kan nevnes autonomiutviklingen i akademia, eksellenssatsingene, innovasjonspolitikken og internasjonaliseringen. Som en følge av disse nye forskningspolitiske satsingsområdene har likestillingsarbeidet i akademia blitt mer mangfoldig og komplisert i løpet av de siste årene. Til tross for at likestilling er et uttalt mål i akademia i de nordiske landene, eksisterer det ikke mange overgripende undersøkelser av universitets- og forskningspolitikken i et likestillingsperspektiv. Men intensjonen finnes. For eksempel sier den finske regjeringen i sitt likestillingsprogram for 2012–2015 at “(D)et allmänna målet är att inkludera de frågor som gäller kvinnors forskarkarriärer och jämställdhet i all vetenskaps- och högskolepolitik.” En gjennomgående utfordring er å innlemme et likestillingspolitisk perspektiv når nye områder og virkemidler introduseres for å styrke forskningen, det være seg eksellenssatsingene, innovasjon eller internasjonalisering.

  • Rapporten viser at til tross for en økning i andelen kvinner blant forskerne i de nordiske landene, er kjønnsfordelingen, spesielt i høyere vitenskapelige stillinger, fortsatt uforholdsmessig skjev, og de ulike fagområdene svært kjønnsdelte. Det er interessante forskjeller mellom de nordiske landene i kjønnssammensetningen blant forskerne. De nordiske landene ser ut til å følge dels ulike strategier for å fremme likestilling, og det ser ut til å finnes nasjonale forskjeller i den politiske prioriteringen av spørsmålene og i den politiske viljen til styring og overvåking av likestillingsarbeidet i akademia. Rapporten peker på gode eksempler på tiltak og erfaringer fra arbeidet for økt kjønnsbalanse i akademia.