Table of Contents

  • Først og fremst vil vi takke Nordisk Ministerråd for muligheten til å lage denne publikasjonen, det har vært både interessant og inspirerende. Vi vil særlig takke Cecilia Sjølander ved Barnombudsmannen i Sverige, Flemming Schultz ved Børnerådet i Danmark, Thomas Wrigglesworth ved Barneombudet i Norge, Elina Nivala ved Barnombudsmannen i Finland, Margrét María Sigurðardóttir — Ombudsmannen for barn på Island, Tórhild Højgaard ved Ministeriet for sosiale anliggenheter på Færøyene, Sabitha Jørgensen ved Departementet for sosiale anliggenheter på Grønland, og Janina Björni ved Rädda Barnen på Åland. Vi vil takke for deres store engasjement, for svært verdifulle kommenterer til teksten, og for all praktisk hjelp de har bistått med.

  • Denne rapporten er laget av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) på oppdrag av Nordiske barne- og ungdomskomité ved Nordisk Ministerråd. Den inneholder 23 artikler om barns medvirkning på ulike arenaer i de nordiske landene og i selvstyreområdene Grønland, Færøyene og Åland. Artiklene illustrerer et vidt spekter av modeller for barns deltagelse, og intensjonen er at disse eksemplene kan virke som inspirasjon og verktøy for andre som jobber med barn og unge. Artiklene viser at det er viktig å involvere barn, at det er mange ulike måter å praktisere medvirkning på, og der type av deltagelse er avhengig av hensikt og mål.

  • Denne rapporten er laget av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) i forbindelse med markeringen av 20— årsjubileet for FNs barnekonvensjon. Oppdraget kommer fra den Nordiske barne- og ungdomskomité (NORDBUK) ved Nordisk Ministerråd. Vi presenterer utvalgte artikler som bygger på prosjekter som alle har hatt som målsetning å fremme barns medvirkning i de nordiske landene og selvstyreområdene Grønland, Færøyene og Åland. Artiklene inneholder ulike modeller for deltakelse knyttet til viktige arenaer for barns og unges dagligliv: barnehage og skole, kultur og fritid og nærmiljø, og politisk deltagelse. I tillegg har vi inkludert artikler som omhandler medvirkning fra barn og unge med unike erfaringer som klienter i hjelpesystemet.

  • Siden FNs barnekonvensjon tilblivelse har det skjedd store endringer i retorikken om barn. Det har vært et økt fokus på humanisering, individualisering, brukertilpasning og demokratisering, og innenfor ulike fagdisipliner har man i økende grad oppfattet barn som aktive og kompetente aktører med unike erfaringer, og som en viktig del av samfunnet. Synet på barn har endret seg fra å se på dem som objekter og passive mottakere til å betrakte dem som subjekter med rettigheter og tanker som skal respekteres.

  • Skolen har i dag et demokratibyggende ansvar der barn skal oppdras til å få demokratiske holdninger, og trenes i beslutningsprosesser, politiske prosesser, og samarbeid. Skolen blir oppfattet som en arena der barn både kan lære om demokrati og der man har mulighet til å utøve demokrati i praksis. Etter hvert har denne oppfatningen blitt overført til barnehagene, og små barn har fått rettigheter i forhold til aktiv deltagelse i planlegging av barnehagens virksomhet. Medvirkning i barnehagen handler om barnets deltagelse i en eller annen form, men henspiller mye på de voksnes holdninger og væremåte i forhold til barna. Både i skolen og i barnehagen vil det være mange motstridende interesser, som både inkluderer og ekskluderer. Den oppfatningen vi har av barns kapasitet er grunnleggende for hvordan vi behandler dem og hvordan man legger opp den pedagogiske virksomheten.

  • Barn og unges kunnskaper og perspektiver blir i altfor liten grad vektlagt i kommunenes planer og beslutninger. Dette er det nå en økende bevissthet om at det er viktig endre på. I dette kapitlet skal vi se syv eksempler på hvordan det kan legges til rette for at unge mennesker kan ta del i å forme sin egen fritid, og ha innflytelse på planlegging av nærmiljøet. Tre av artiklene handler først og fremst om de fysiske omgivelsene, og hvordan barn og unges medvirkning kan styrke planleggings- og beslutningsprosesser. Vi får innsyn i hvordan det norske MIABE-metoden er egnet til å bevisstgjøre barn og unge om den fysiske utformingen av nærmiljøet sitt, og til å involvere dem i enkelte avgrensete forskjønnelsesprosjekter. SoftGis-metoden som beskrives i det finske prosjektet belyser også en modell som legger til rette for medvirkning i planlegging av nærmiljøet. I det islandske prosjektet, som presenteres til slutt, er det en skolebygning barna får være med å bestemme utformingen av.

  • Selv om fokuset på barn og unges medvirkning har økt, har det skjedd en svikt i medlemsrekrutteringen til tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjoner, og til politiske ungdomsorganisasjoner. Dette gjelder både lokalpolitisk aktivitet og lokalbasert samfunnsengasjement. Forskning har vist at ungdom generelt er opptatt av temaer som miljø, rusmisbruk, kriminalitet, rasisme og andre mer konkrete saker, men at det finnes en viss skepsis både til politiske partier og politikere. Vi ser altså at et mer aksjonspreget politisk engasjement har økt. En tolkning av den sviktende oppslutningen om de tradisjonelle organisasjonene er at disse ikke i samme grad som før svarer på ungdommens spørsmål og behov.

  • Med barn som har unike erfaringer mener vi barn og unge som har en relasjon til hjelpeapparatet, og med det andre erfaringer enn barn flest. Her vil som regel medvirkning bety delaktighet i beslutninger som angår dem direkte. Disse barna står overfor store utfordringer, og forskning har vist at blant annet barn i barnevernet i veldig liten grad har blitt hørt, informert eller medvirket i beslutningsprosesser. Årsakene til dette har ofte blitt forklart med at man har få ressurser tilgjengelig, svake organisatoriske strukturer og retningslinjer, manglende kunnskap om hvordan man kan inkludere barn, og opplevde motsetninger mellom det å beskytte og la barna få ansvar.

  • Artiklene illustrerer at det vi kaller medvirkning favner svært ulike deltakelsesprosesser. Hva slags involvering som er mest hensiktsmessig, er avhengig av målet med organiseringen. Men selve deltakelsen kan være både et mål og et middel, og både innhold, form og relevans er viktig for mobiliseringen. For at barn og unge skal oppleve at medvirkning er meningsfylt, er det avgjørende at innflytelsen er reell, uansett hvilket nivå den er på.