Table of Contents

  • Udvidelsen af EU, og dermed også af EØS-området, med 10 nye medlemslande den 1. maj 2004 var en historisk og glædelig begivenhed. Det markerede afslutningen på den deling af Europa, som blev fastlåst under den kolde krig. Mange vesteuropæere så dog med en vis bekymring frem til udvidelsens konsekvenser for indvandringen af arbejdskraft fra de nye medlemslande. De nordiske lande med undtagelse af Sverige valgte på den baggrund at benytte sig af EU-rettens muligheder for at indføre overgangsordninger med henblik på at forebygge ubalancer på de nationale arbejdsmarkeder.

  • Denne sluttrapporten representerer avslutningen av et treårig samarbeidsprosjekt i regi av Nordisk Ministerråd om arbeidsmobilitet fra de nye medlemslandene i EU til Norden etter utvidelsen i 2004. Embedsmannskomitéen for arbeidsmarkedsutvalget under Ministerrådet nedsatte i juni 2004 en ‹kontaktgruppe til oppfølging av utviklingen i de nordiske arbeidsmarkeder etter EUs utvidelse›. Gruppen avsluttet sitt arbeid høsten 2007.

  • Denne rapporten oppsummerer utviklingen i arbeidsmobiliteten fra de EU-landene til Norden siden EU-utvidelsen i 2004, konsekvensene for arbeidsmarkedene i Norden og senderlandene, hovedtrekkene ved de politiske tiltak og tilpasningsstrategier de nordiske land har gjennomført, og drøfter de viktigste utfordringene de nordiske land står overfor på dette feltet i tiden framover.

  • Utvidelsen av EU/EØS-området 1.mai 2004 til 28 land – inklusive åtte øst- og sentraleuropeiske land – var en arbeidsmarkedspolitisk milepæl. For befolkningen i de nye medlemslandene gav utvidelsen frihet til å reise, søke arbeid og utføre tjenester i andre land i EU/EØS-området. For nordiske virksomheter åpnet utvidelsen nye markeder og kanaler for rekruttering av arbeidskraft og tjenesteleverandører. For de nordiske land var åpningen av arbeids- og tjenestemarkedene overfor naboland med mye lavere lønns- og velferdsnivå en ny erfaring. Riktignok hadde Norden hatt et felles arbeidsmarked siden 1954 – og fri bevegelse overfor de ‹gamle› EU/EØS-landene siden 1994 – men det lave lønnsnivået og den høye ledigheten i de nye medlemslandene skapte usikkerhet om utviklingen i kjølvannet av den nye EU-utvidelsen. Spådommer om en flom av arbeidssøkere og personer med krav på velferdsytelser skapte frykt for ubalanser i arbeidsmarkedet, press på lønns- og arbeidsvilkår og økte velferdsutgifter. Alle de ‹gamle› EU/EØS-landene – unntatt Sverige, England og Irland – innførte derfor overgangsordninger for fri bevegelse av arbeidskraft overfor de nye medlemslandene. En rekke land skjerpet også interne reguleringer og kontrollordninger for å motvirke utnytting av tjenesteytere som ikke var omfattet av overgangsordningene.

  • Tre år etter utvidelsen begynner vi å se et visst mønster i arbeidsmigrasjonen fra de nye medlemslandene, men data- og statistikkgrunnlaget er fortsatt så vidt mangelfullt at man skal være varsom med å trekke slutninger om utviklingen i det samlete omfanget og mønstret av den nye arbeidsmobiliteten i Europa (GDISC 2007). Både sender– og mottakerland har ganske god oversikt over ut- og innflytting, men de fleste landene mangler pålitelige data både når det gjelder strømmene og beholdningene av personer som har midlertidig opphold for å arbeide eller utføre tjenester. Opphevingen av overgangsordningene betyr også at flere land slutter å registrere korttidsopphold, samtidig som innvirkningen av disse ordningene på retningen av strømmene vil avta. Det er derfor usikkert om det geografiske mønstret vi har sett i mobiliteten de første to-tre årene vil fortsette.

  • Utviklingen i arbeidsmigrasjonen fra EU-8+2 må sees i lys av de dramatiske omveltningene som har preget landene etter kommunismens fall i begynnelsen av 90-årene. Med en tilstivnet sysselsettingsstruktur, ‹arbeid for alle› og minimal mobilitet, var brede sektorer, og landbruket spesielt, kjennetegnet av store overskudd på arbeidskraft. Omstruktureringen av økonomien førte til omfattende fristilling av arbeidskraft, drastiske fall i sysselsettingen og kraftige ubalanser i arbeidsmarkedene. På tross av økende direkteinvesteringer vestfra og en viss økning i migrasjonen til Vest-Europa – mest i form av sesongarbeid – var situasjonen i arbeidsmarkedene ved inntredenen i EU fortsatt preget av lav sysselsettingsvekst, liten intern mobilitet og høy arbeidsledighet (Kaczmarczyk og Okolski 2007).

  • Etter tre år med friere arbeidsmobilitet fra EUs nye medlemsland har det – på tross av uoversiktlige strømmer og spinkelt datagrunnlag – tegnet seg et visst mønster som kan gi grunnlag for å vurdere erfaringene og utsiktene framover. I kontrast til bekymringen for en voldsom åpningsbølge av arbeidssøkere fra nye medlemsland som ville skape ubalanser i de nordiske arbeidsmarkedene, for deretter å ebbe ut, har bildet snarere vært motsatt. Strømmen av arbeidstakere fra nye medlemsland var moderat det første året, men har siden økt kraftig og utgjør etter tre år et markant tilskudd til arbeidstyrken i Norden. Den økende tilgangen på arbeidskraft fra nye medlemsland gjenspeiler dels at arbeidsmarkedet i avsenderlandene lenge har vært preget av ubalanser og overskudd på arbeidskraft, dels at migrasjonen er etterspørselssensitiv og sterkt påvirket av relative forskjeller i lønn og sysselsettingsmuligheter. Som følge av voksende migrasjonsnettverk, agentledd, læring, informasjonstilgang og bedre kjennskap til arbeidsmarkedet og levekår i Vest har migrasjonsdynamikken hittil tilsynelatende vært selvforsterkende. Dette har bidratt til økt vekst og lavere inflasjon, rente og lønnsvekst i de nordiske landene enn man ellers ville fått. Men det har også medført vekst i enkle jobber med lav lønn og skapt nye skillelinjer i deler av arbeidsmarkedet. For mange arbeidssøkere fra Polen og de baltiske statene har jobbtilbudene i Norden vært å finne i bunnen eller randsonen av arbeidsmarkedet.

  • Nedenfor følger en samlet oversikt over lønnsnivået innenfor utvalgte bransjer i de nordiske landene. Vi har valgt ut bransjer hvor omfanget av arbeids- og tjenesteinnvandring fra EU-8 antas å være størst, nærmere bestemt metallindustri, næringsmiddelindustri, byggfag, elektrofag, hotell- og restaurant, og landbruk. Oversikten omfatter kollektivavtalenes minstelønnssatser, eller de laveste avtalte satsene innenfor de nevnte bransjene. I den grad kollektivavtalen skiller mellom faglært og ufaglært arbeidskraft, er begge kategorier tatt med. I tillegg har vi samlet inn opplysninger om gjennomsnittslønnen innenfor de samme bransjene. Mens minste avtalte satser gir en indikasjon på hvilket lønnsnivå en minimum må betale i det enkelte land, gir gjennomsnittslønnen et bilde på hva en må betale for å være konkurransedyktig på lønn.